flommyter

Den kanskje best kjente mesopotamiske flommyten er en del av det store eposet om Gilgamesh. I teksten er det den utvalgte selv, Utnapishtim, som forteller om hendelsesforløpet. Det er den eneste teksten der det står at også arbeidsfolkene som var med å bygge arken fikk være med, og ble reddet.

Atrahasis-myten er en lang og vel utformet fortelling, som forteller at guden Enlil blir rasende når han oppdager at Atrahasis og hans familie har overlevd flommen. Ved nærmere ettertanke blir Atrahasis likevel tilgitt. Men for ikke å la menneskene bli altfor mange og altfor bråkete en gang til, innfører gudene flere tiltak for å begrense antall barnefødsler.

Den korteste overleverte versjonen kalles gjerne Eridu Genesis, fordi den begynner med å fortelle hvordan menneskene ble skapt. Det er funnet bare én tavle som sannsynligvis er fra 1600–tallet fvt.

I alle versjonene er det hovedguden, Enlil, som gir den endelige beskjeden om å sende flommen. Felles for alle er også at Enki/Ea, ferskvannets gud, forteller en av sine tilbedere om flommen og at han må bygge en stor husbåt. Flommen kommer, men trekker seg tilbake etter en tid. De overlevende tenner igjen offerbål for gudene, som fryder seg over lukten som stiger opp. Felles for de mesopotamiske mytene er også at hovedpersonen får evig liv etter flommen.

• Les mer om myten om Utnapishtim
• Les mer om myten om Atrahasis
• Les mer om myten om Ziusudra
• Les mer om myten om Gilgamesh

En langt senere versjon av fortellingen om en storflom finner vi i beretningen om Noa og Noas ark i Det gamle testamentet og Tanakh. Denne fortellingen er blant norske kristne kjent som syndfloden.

Den har mange likheter med de eldre mytene. Men mens det i de tidligere mytene var menneskenes bråk og ståk som førte til gudenes vrede, er det her menneskenes gudløshet og umoral som er begrunnelsen for sinnet til Jahves (navnet på Gud i Den hebraiske bibelen).

Det er Noa, hans kone, sønner og svigerdøtre som får være med i arken, i tillegg til landdyr og fugler. Noa sender ut ulike fugler for å finne tørt land, på samme måte som Utnapishtim. Når den siste fuglen ikke kommer tilbake skjønner han at det fins land, reiser dit og forlater båten. Noa tenner et offerbål for Jahve, som fryder seg over lukten.

Etter flommen skal Noa dyrke jorden og lage en vingård. Han og hans tre sønner, Ham, Shem og Jafet skal bringe menneskeslekten videre og bli mange. Jahve inngår en avtale med både menneskene og dyrene og lover å aldri sende en slik oversvømmelse igjen. Så setter han regnbuen på himmelen for å minne om pakten. Noa får ikke evig liv, som heltene i de mesopotamiske mytene, men han får leve i mange år etter flommen, og blir til sammen 950 år.

Vi vet ikke sikkert hvor gammel den bibelske myten er, men det antas at Mosebøkene ble ferdig redigert en gang mellom 800–tallet fvt. og 500–tallet fvt., en tid da det var mye kontakt mellom Mesopotamia og Judariket.

• Les mer om Det gamle Israel

Fortellingen om Noa, her kalt Nuh, finnes også i Koranen, som ble samlet i første halvdel av 600–tallet evt. Fortellingen om den store flommen står i Sure 11, vers 36–50. Ifølge Koranen var Nuh 950 år gammel da flommen kom. Noa/Nuh regnes som profet i islam.

Koranens beskrivelse av flommen er kortere og har færre detaljer enn den bibelske fortellingen. Her er det Allah som forteller at alle de som gjør urett skal dø. Men Nuh er ikke blant disse, og skal derfor bygge en stor båt og ta med seg sin familie, de få som allerede er virkelig troende og ett par av hver dyreart om bord.

Mens han bygger blir han hånet av de forbipasserende. Så kommer vannet. Ifølge senere islamsk tradisjon hadde også Nuh fire sønner; Sam, Ham, Jafith og Kan’an. Den siste av disse skal ha vegret seg mot å bli med, og han drukner derfor i flommen. Når vannet synker står båten på fjellet El-Dsjudi og Nuh får beskjed om å gå i land. Koranens fortelling avsluttes med å fastslå at kunnskapen om den fortidige store flommen hadde vært ukjent for folk tidligere.

I både jødisk og kristen tradisjon ble fortellingen om den store flommen lenge ansett som historiske hendelser. I noen miljøer blir den det ennå. Man mente å ha funnet mange bevis på dette, som funn av fossiler og skjell på steder som i dag ligger høyt over havet.

Moderne forskning har fremmet ulike teorier. Én forklaring er at de mesopotamiske mytene oppsto i den sørlige delen av dagens Irak, i området der de store elvene Eufrat og Tigris møtes på veien mot havet, og der vannet tidlig ble kontrollert og utnyttet av innbyggerne. Svært mange mener at alle disse mytene kan stamme fra minner om lokale oversvømmelser. Andre hevder at det tidligere eksisterte en landbro mellom Middelhavet og Svartehavet, og at denne brast en gang for mer enn 5000 år siden og skapte en storflom i store områder. Et mulig jordskjelv er også blitt foreslått. Andre teorier handler om asteroider som har falt ned på Jorden og kan ha skapt store oversvømmelser. Det er også diskusjoner om hvorvidt dette var en altomfattende flom, eller en ren lokal oversvømmelse.

Zoroastrismen er en flere tusen år gammel iransk religion. I Avesta, zoroastrismens hellige bok, finnes en fortelling som har noen fellestrekk med flommytene. Men i fjellandet Iran handler det ikke om vann, men om en voldsom kulde (Videvdad, kapittel 2).

Fortellingen etablerer at landet etter hvert har blitt overbefolket, og det er også altfor mange dyr. Skaperguden Ahura Mazda forteller derfor kong Jima (Yima) at han vil sende flere iskalde vintre, og en av dem vil bli spesielt ille. Snøen vil ligge over alt, og både folk og fe vil dø. Han gir kong Yima beskjed om å bygge en stor festning (eller innhegning), med plass til mange dyr og mennesker. Det måtte også være fruktbar mark der. Så skulle Jima samle sæd fra de vakreste og mest fruktbare planter og vekster, i tillegg til sæd fra perfekte og velskapte mennesker. Ved verdens ende kunne portene åpnes og en ny befolkning vokse frem.

India omfatter mange ulike religioner, tradisjoner og myter, ofte i flere versjoner. Blant disse er også en myte som har likhetstrekk med flommytene fra Midtøsten. Den tidligste versjonen finnes i de senvediske skriftene (cirka 700–tallet fvt.) og er en del av Shatapatha-Brahmana, endelig redigert på 300–tallet fvt., men legenden finnes også i flere andre tekster.

Den utvalgte som overlever er stamfaren kong Manu, som er sønn av solguden, Surya. Mens han renser seg i elven finner han en bitteliten fisk kalt Matya. Den er redd for å bli spist av større fisk, og ber Manu ta vare på ham til han er blitt større og kan slippes ut i havet. Manu oppbevarer fisken i stadig større beskyttende beholdere. Når den er stor nok slipper Manu den ut, først i elven Ganges, så i havet.

Fisken, som har et stort horn på hodet, forteller da at det vil komme en storflom som skal drukne alt liv. Den ber Manu bygge en stor båt, og så vil den komme å redde ham. Vannet kommer og det samme gjør fisken, som ber Manu binde båten fast i fiskens horn. Slik drar den ham til et fjell i Himalaya. Manu fortøyer båten og kommer ned når vannet synker. Etter flommen er han den eneste skapningen på Jorden. Gjennom bønn og meditasjon får Manu på guddommelig vis likevel en kone, slik at han kunne frembringe en ny menneskeslekt.

Ifølge det store indiske eposet Mahabharata tar han også med seg sæd fra alle levende vesener (Mahabharata (bok 3, 185). I andre versjoner (Matsya Purana) tok han med seg både syv vismenn, to av hver dyreart og frø av ni sorter om bord. Fra disse ble verden fornyet.

Både detaljene og tolkningene av legenden har endret seg gjennom tidene. Fisken identifiserte seg først som en avatar av guden Brahma. Senere identifiserte den seg som guden Vishnu. Myten er populær i indisk ikonografi.

I Kina har de store elvene, og kontrollen av dem, vært en forutsetning for kulturell utvikling gjennom tusener av år. Oversvømmelser var et stort problem, og det kunne ta årevis før vannet trakk seg tilbake. Arkeologiske undersøkelser har vist at det ble gjort forsøk på å kontrollere elvene mange tusen år før vår tidsregning. Nylig har arkeologer også funnet spor som tyder på at Huangelven (Guleelven) forårsaket en enorm flom rundt 1900 fvt. Fremdeles skjer store oversvømmelser.

Den mest kjente fortellingen om en stor oversvømmelse er knyttet til den mytologiske keiseren Yu den store, som skal ha levd rundt 2000 år fvt. Legenden ble nedskrevet langt senere og det finnes mange ulike versjoner. Det er uenighet om keiseren har eksistert.

Ifølge tradisjonen fant hendelsene sted for rundt fire tusen år siden. Enorme regnmengder førte til at elvene fløt over sine bredder, alt land ble oversvømmet, og menneskene måtte flykte opp i fjellene. Mange druknet. Keiseren, Yao, skal først han valgt slektningen Gun til å få kontroll på elvene. Gun bygget demninger, men selv etter ni år var resultatene dårlige. Keiseren utnevnte svigersønnen Shun som medkeiser. Shun valgte Guns sønn, Yu, til å overta arbeidet. Ifølge tradisjonen reiste Yu selv land og strand rundt, og deltok sammen med folket i det tunge arbeidet med å endre elveløpene og bygge kanaler. Etter 13 år var han ferdig og kunne endelig reise hjem til sin familie. Av takknemlighet begynte folket å kalle ham «Yu den store». Keiseren abdiserte, og overlot tronen til Yu som ble grunnleggeren av Xia-dynastiet.

Det finnes også mer mytologiske versjoner av denne gamle legenden, der både dyr og guddommelige makter bistår i hendelsene. Elvene oppfattes da som overnaturlige makter. Andre forteller at Yu red rundt i landet på en gammel skilpadde, og at elvegudene ga ham både kart og hjelp. Men kampen mot vannet kunne også oppfattes som en kamp mot onde makter.

De førkolumbianske høykulturene i Mellom-Amerika hadde mange og kompliserte religiøse forestillinger. Både hos aztekerne og mayaene omfattet myteverdenen også fortellinger om en storflom. Etterkommerne deres lever fremdeles i områdene.

Mayafolkets egen rådsbok, Popol Vuh, ble først nedskrevet på mayafolkets eget språk på 1500-tallet, og bevart for ettertiden av spanske munker på 1700–tallet.

Den begynner med å fortelle om hvordan gudene laget menneskene. Ifølge myten skapte gudene først jorden, fjell, vann og elver. Så skapte de dyrene, men ble irriterte fordi disse ikke kunne snakke. Gudene trengte vesener som kunne gi dem mat og pleie dem. De laget derfor en kropp av leire og jord, men den ble heller ikke vellykket. Så laget de dukker av tre. Disse formerte seg, og både liknet og snakket som mennesker. Men de hadde ingen forstand. Deres skapere ble derfor lei av dem, og sendte så mye regn at de druknet.

Nordamerikanske urfolk levde, og lever, i ulike klimatiske områder og har ulike religiøse og mytiske forestillinger. Mytene ble formidlet muntlig, før de ble skrevet ned og bevart for ettertiden. Et fellestrekk i nordamerikanske myter er at både dyr, fugler, og blandinger av dyr og mennesker, både snakker og utfører viktige handlinger. Motiv og liknende navn kan gå igjen i flere myter, og flere nevner oversvømmelser av ulik art.

Ojibwe-folketer i dag den mest tallrike gruppen urfolk nord for Mexico. Blant deres mange myter er det også en som handler om at skaperen er misfornøyd med de onde menneskene og sender en flom for å drukne dem. Den eneste som overlever er Waynaboozhoo som lager seg en flåte av en tømmerstokk og noen graner. Også dyr får være med. Flommen kommer, og trekker seg etter hvert tilbake. Tiden er inne for å skape en ny verden. Men til det trenger Waynaboozhoo gjørme fra den gamle verden som ligger gjemt dypt under jorden. Mange dyr forsøker å dykke etter gjørmen, men forgjeves. Til slutt melder en liten andefugl seg. Den kommer seg helt ned, men på veien opp fra dypet dør den. Når den flyter opp, viser det seg at den har litt gjørme under nebbet. Waynaboozhoo masserer livet tilbake i den, og den svømmer så av sted. Den lille gjørmeklumpen utvider seg til nytt land.

Navaho-folket (også skrevet Navajo), som i dag har sitt eget område mellom Utah/Colorado, New Mexico og Arizona har en lang og komplisert skapelsesmyte kalt Dine Bahane. Den finnes i ulike versjoner. Alle forteller om hvordan flere uferdige verdener fulgte etter hverandre og om hvordan mennesker, dyr og ulike planter (hovedsakelig mais) utviklet seg til kjente dyr og fugler. Myten omfatter også en fortelling om en stor flom.

Både den første kvinnen og maisplanten blir skapt i den første lille og mørke verden. Den første mannen finner kvinnen, og de blir et par. Også prærieulven (coyoten) som den gang hadde menneskelig form blir skapt i den første verden. På grunn av trengsel begir de seg opp til den andre verden, som er et utrivelig sted. Derfor reiser de opp til den tredje verden – den gule. Der bor mange slags folk og dyr, fugler og blandingsvesener. Etter hvert blir det et dårlig forhold mellom kvinner og menn. De skiller lag, men søker så sammen igjen. Så begynner den første kvinnen å kjede seg. Hun ber prærieulven (coyoten) stjele vannbøffelens to barn. Da sender vannbøffelen en storflom som straff, og mange mennesker dør.

Flommen begynner med at alle ser et hvitt lys i alle himmelretninger. Flere dyr drar for å undersøke. En fra hjortefolket tror det er en stor og mektig foss. Men to hauker og en isfugl forteller at det kommer en stor oversvømmelse. Den første mannen samler alle levende vesener og frø fra alle matplanter på toppen av fjellet Sis Na'jin. Selv drar han til de seks hellige fjellene og samler jord i medisinsekken sin. Vannet stiger og jorden synker. Etter hvert oppstår en ny, men mindre fjerde verden. Her oppstår blant annet moderne mennesker, og mange skikker som fremdeles praktiseres i dag skal stamme fra denne tiden.

I andre versjoner kommer det en ny flom i den fjerde verden, og den første mannen og den først kvinnen reiser med folk og dyr opp til den femte verden. Dette er den verden hvor vi lever i dag. Innsjøen Pagosa Springs i Colorado skal være stedet der de alle kom opp.

Stammene i Australias urbefolkning (aboriginene) har overlevert flere forestillinger om ulike oversvømmelser, der dyr spiller viktige roller. I noen finnes også guder og gudinner av ulik art. Mange av mytene er plassert i drømmetiden, en forestilling om mytologisk tid som fremdeles er en del av australske urfolks verden, men er vanskelig for andre å forstå.

• Les mer om drømming

En svært gammel myte, som finnes i ulike versjoner, er i dag også blitt en del av den australske barnekulturen. Hovedpersonen er den tørste frosken Tiddalik. Fortellingen starter med en skrekkelig tørkeperiode der nesten alt levende lider og dør.

Så slår alle de gjenlevende dyrene seg sammen på et sted midt i Australia og rådslår om hva de skal gjøre. De oppdager at en frosk har drukket opp alt vannet og derfor er blitt oppblåst, enorm og sur. Dyra forsøker å få den gretne frosken til å le, men ingen lykkes. Til slutt melder en stor ål seg, men de andre bare ler av ham. Han vrir seg rundt i alle mulige former, gjør seg til og biter seg selv i halen. Til slutt åpner frosken øynene og brister ut i latter. Vannet flommer ut og dekker hele landet, unntatt fjelltoppene. En pelikan, som den gang var en mann, seiler fra øy til øy i en stor kano for å samle opp de gjenlevende.

I noen versjoner fører vannet bare til ny fruktbarhet og glede, i andre fører den til en stor og ødeleggende flom. Som straff for sin grådighet blir Tiddalik forvandlet til en stor stein.