Det var en gang en gutt som ble født for mange år siden. Det var stor stas og stormende jubel, for det var lenge siden sist det kom nye barn i denne familien. Ja, dette var førstemann i en ny generasjon, og alle så med spenning frem til at han skulle komme. Eller hun, for om det var gutt eller jente i morens mage, det visste ingen.
Når nye barn er på vei, kommer strikkekløen. Og det var mange som ville strikke til dette barnet - både mammaen selv, bestemor, tanter og venninner. På denne tiden var friske pasteller og klare farger gangbar mote for små verdensborgere. Visste man ikke kjønn, var lilla og mintgrønt kjønnsnøytralt og mye brukt. Og den vesle gutten fikk mange fine strikkeplagg da han ble født.
Det lille barnet hadde en tante, som var ung student på denne tiden. Hun hadde ikke strikket noe særlig før, i følge henne selv, men var full av ungdommelig pågangsmot. Det var dressen på bildet hun strikket på - genser og bukse i lilla Dale Baby Ull på tynne, fine pinner nummer to og en halv. Det er ganske tynne pinner, og et formidabelt prosjekt for en uerfaren strikker. Men dressen ble ferdig, og gutten ble født, og alt var velstand og glede.
Gutten brukte dressen den første vinteren. Genseren var flott, men litt kort og bred i fasongen, slik det sto i oppskriften. Buksa var derimot helt perfekt - vid der den skulle være vid, og trang der den skulle være trang, akkurat som babybukser skal. Og ikke nok med det - mens genseren ble fravokst, fortsatte buksa å passe både andre og tredje vinteren, like fin. Da hadde gutten fått en lillesøster, som overtok ullbuksa.
Neste vinter hadde gutten og jenta fått en kusine som overtok ullbuksa. Året etter hadde kusina fått en bror, som også brukte buksa. Så fikk strikketanta barn selv, og nok en jente og gutt arvet ullbuksa. Og buksa, ja den var like fin.
Nå hadde seks søskenbarn brukt ullbuksa, og den fikk en liten hvilepause i skapet, før den tok veien til en ny kusine uten bukser. Hun brukte ullbuksa et par vintre, før hun fikk en lillebror. Han arvet buksa og brukte den et par år, han også. Nå var buksa litt sliten, men fortsatt fin, og fikk på ny noen hvileår i skapet. Så fikk kusina og fetteren to nye søsken på èn gang, en gutt og en jente, og nå var det de som arvet buksa. De brukte buksa begge to i et par vintre, før de vokste fra den. Da strikket den første mammaen nye ullbukser til tvillingene, og fikk den lilla buksa i retur.
Ti barn og tyve år senere var buksa hjemme igjen - litt grå i fargen, men nesten like fin. Den har vært vasket utallige ganger, både for hånd og i maskin, men har ikke krympet og er like fin i fasongen. Den er ikke synlig tynnslitt, bortsett fra et hull på siden, som antakelig skyldes et ublidt møte med en spiker eller noe annet skarpt, ellers har alt holdt seg ganske fint - ja til og med buksestrikken er den originale. Det er slett ikke verst for en ullbukse!
Den lille gutten har i mellomtiden blitt en stor, voksen mann - og det er vanskelig å forestille seg at han har hatt så små bukser noen gang. Og hvem vet, kanskje han får egne barn en vakker dag. Da skal vi ta frem buksa og stoppe og lappe den, så den er klar for nye runder i manesjen.
Men nå skal ullbuksa få seg en velfortjent hvil. Den ligger allerede nyvasket og fin i skapet, i en plastpose mot møll og tidens tann.
Og snipp, snapp, snute, så var eventyret om ullbuksa ute.
(Oppskriften sto i et Dale-hefte på slutten av 1980-tallet. Jeg har ikke heftet, og vet ikke hvilket nummer det har, men klippet ut oppskriften fra KK nr. 6-1989. Bildet øverst er av dette utklippet. Buksa ble strikket i 1990. Bildene av buksa er tatt i dag, etter at den har vært brukt av ti barn i tyve år).
Red.: Æres den som æres bør! Det er ikke jeg som er strikketanten i denne historien, det er tante H. Jeg er mammaen, og gutten i historien en Sønnen, som straks fyller 21 år. Buksa er brukt av ham og Dattera, pluss åtte av deres utallige søskenbarn.