Påske-gult...

Farger du med kvist og kvas fra norsk natur, blir det mye gult. Omtrent sånn:

Et lite utvalg av prøvelappene mine, som jeg skrev om her. Fargegjengivelsen er dessverre litt dårlig - det er akkurat som om de gule fargene slår hverandre i hjel. Ikke ville det bli skarpt heller. Men uansett - gult er kult, og her har vi mer og mindre vellykkede varianter av gult fra blomster og lyng hovedsakelig. 

For å være mer nøyaktig: Reinfann, gullris, perikum, ryllik, marikåpe, blåbærlyng, røsslyng, gurkemeie og te - litt hulter til bulter. Jeg planlegger også å farge med løkskall, men det tar litt tid å samle opp tilstrekkelig mengde. Og snart er det vår, da står bjørkeløv for tur. Pluss mer lyng. Den aller fineste gulfargen har jeg fått fra røsslyng om høsten - av det grønne idet de rosa blomstene springer ut. Det ble en vakker, dyp gulfarge som jeg kunne tenke meg mer av. Men kanskje det er noe fart i lyngen om våren også? Jeg lar intet være uprøvd.

Riktig god påske! 

A propos plantefarget garn...

Ja, det blir mye snakk om plantefarging her... Dere får ha meg unnskyldt, men jeg er jo litt hekta, som dere skjønner. Men her kommer litt strikking også:

Dette er vottene "Fuglesang". Det er flinke Wenche Roald som har laget mønsteret - hun har skrevet om det her, og du kan kjøpe oppskriften her. Vottene er en del av Pinneguri/Ann Myhres #restefest2016 på Instagram, for de som er der. Det ligger en hel drøss med votter i flotte fargekombinasjoner på #vottenefuglesang. De dukker også opp på Ravelry.

Her ble det masse linker, gitt - ikke alle er like interessert i det. Så her kommer de harde fakta:

Oppskrift: "Fuglesang" av Wenche Roald.
Pinner: 3 mm.
Garn: Hifa Ask som jeg har plantefarget.
Brun = marikåpe
Lysegul/bunnfarge = rogn
Gul = gurkemeie+kaffe
Rødorange = kochenille mm
Rustrød = krapp
Rustbrun = krapp
Vurdering: Veldig likandes votter! Morsomme og raske å strikke. Mine ble litt brede, men de sitter likevel veldig godt på hånda. Jeg strikket vrangbord i stedet for mansjett, som det står i oppskriften. Men mansjetten er veldig fin, så jeg angrer litt på det. Jeg har veldig lyst til å strikke et par til - grønne! - om tiden strekker til. Prioriteringer, prioriteringer......

Beklager dårlig bildekvalitet - det blir fort litt uskarpt med mobilbilder i vintermørket. Men men. Noen kjenner kanskje bildene igjen fra Instagram. Der heter jeg asalmanakk - følg meg gjerne! Bildene er litt mer oppdatert der enn her på bloggen, som stadig ligger litt etter skjema.

Hils på Nøstet! Garnet her er farget med -
Rødorange = kochenille mm
Brunt = Islandslav
Lysebrunt/muldvarpgrå = avokado
Mørkebrunt = granskjegg

Man lærer så mangt mens man farger. Hobbybotanikeren i meg får virkelig kjørt seg. Islandslav, for eksempel, har jeg aldri lagt merke til før, før jeg begynte å endevende skogen etter fargeemner. Du kan lese mer om det her. Det er en gammel medisinplante - nesten alle planter er visst det, når man begynner å undersøke nærmere. Utrolig hva folk stappet i seg før i tiden. Islandslav kan brukes for/mot omtrent alt: 

Tørrhoste, forkjølelse, bronkitt, sår hals, betente slimhinner, luftrørskatarr, kikhoste, astma, tuberkulose, struma, fordøyelsesproblemer, magekatarr, irritabel tykktarm, magesår, sår på tolvfingertarmen, innvollsorm, matforgiftning, anoreksi, nyre- og blæreproblemer, spenningshodepine, migrene, kreft, HIV-infeksjon, byller, saktegroende sår og hudplager.

Ja, jeg har bare googlet det jeg, altså, jeg kan ikke gå god for noe av dette. Så skulle du få struma eller sår på tolvfingertarmen og inntak av islandslav ikke virker, så skyld ikke på meg!

Men islandslav er sannelig en interessant plante - hør bare: 
Islandslav var høyt verdsatt både som næringsmiddel og medisin i eldre tider. I en islandsk lovbok fra 1200-tallet ble islandslav satt i klasse med bær, og man fikk ikke samle den fra annen manns eiendom uten tillatelse. I år med misvekst har befolkningen på Island overlevd ved å spise store mengder islandslav. At laven var verdifull, vises ved at det var mulig å få en tønne rug for to tønner sammenklemt lav. Islandslav kunne være en god erstatning for bark i brøddeigen. (Kilde)

Ja, faktisk tror jeg nok jeg ville foretrukket brød med lav i i stedet for barkebrød i nødens stund - det høres liksom litt lettere fordøyelig ut. Og i Tyskland er islandslaven godkjent som appetittstimulerende middel, pga innholdet av bitterstoffer.

På toppen av det hele - den kan brukes til å farge garn med! Snakk om vidunderplante. Og jeg har ikke visst om den engang, bare tråkket den ned, før jeg begynte med plantefarging. Du snakker om.

Ja, det glemte jeg å si: Den vokser ofte sammen med kråkefot - som også kan brukes til plantefarging. Men nå skal jeg gi meg :-)

Jaja, det var alt for i dag. Man lærer så lenge man lever. Ha en fin dag!

Fargeprøver...

Hvordan holde orden på alt garnet man farger??

Etter hvert som man farger en del, blir det mye å holde styr på. For hva gjorde man egentlig? Hva var lurt, og hva var ikke fullt så lurt? Hvordan fikk man den klare, fine gule? Hvorfor ble noen brune finere enn de andre? Hvordan fikk man den dypeste røde? Hva vil jeg prøve igjen til neste år - og hva skal jeg i hvert fall ikke kaste bort mer tid på?

For å holde et snev av oversikt, fører jeg loggbok. Der noterer jeg stikkord etter hvert - som hvor og når jeg fant de forskjellige plantene, hvilken oppskrift jeg brukte, hva jeg beiset med, hvor lenge garnet lå i badet, eventuell etterbehandling og erfaringer underveis. Farger man mye samtidig, er det fort gjort å gå i surr, så noen stikkord er lurt, har det vist seg.

Jeg tar vare på en garnstubb fra alle fargingene jeg gjør og setter dem i en perm, som et fargekart. Hvis jeg for eksempel vil strikke meg en fanakofte i mørkebrunt og hvitt, og det vil jeg jo, kan jeg ta en titt på fargeprøvene og se hvilken brunfarge som ble finest (det ble marikåpe), og så farge mer av det til neste år. Og så kan jeg følge med på hvordan fargene utvikler seg over tid. Det er jo som kjent ikke alt som er like lysekte. Blåbær-garnet jeg farget i fjor, for eksempel, går mot brunt nå. 

På bildet ser du prøvelappene mine. Veldig smart, har det vist seg - her kan jeg plukke og prøve fargene mot hverandre og se hvordan de oppfører seg sammen. Det er så morsomt å leke med farger - det er som å være barn igjen og få nye fargestifter. Jeg har forresten farget mer enn dette, jeg er ikke helt ajour med lappene enda. 

Og skulle jeg gå lei av fargingen, kan jeg jo lage meg et lappeteppe av prøvelappene - det kaller jeg fornuftig gjenbruk. Men jeg går nok ikke lei.

Ønsker deg en fin og fargerik ny uke!

Så var det fredag igjen...

 

Hadde egentlig planer om å skrive et nokså seriøst blogginnlegg - men det er fredag og jeg tenker vi nøyer oss med et fargebilde, jeg. Sånn i ettertid ser jeg at det har vært Fargeuke her på bloggen. Her har jeg farget med krapp, dette er tredjebadet. Og selv om jeg ble godt fornøyd med de murstensrøde fargene jeg fikk først, er jeg nærmest henrykt over å ha fått til en sånn fin orange. Hurra for orange! 
Og ha en riktig fin helg - med både morsdag og valentinsdag!

Sett litt farge på hverdagen - del 2...

Som nevnt i forrige innlegg: Det var mer gult igjen i fargesuppa da jeg farget med gurkemeie. Så dagen etter kjørte jeg en ny runde med mer "kjøpefarge" - denne gang med kochenille.

Kochenille er ikke en plante, men en skjoldlus som lever på kaktus. Da snakker vi altså insektfarging! Det var indianerne i Sør-Amerika som oppdaget at kochenillelusa ga rødfarge. Fargestoffet er karmin, som brukes i kunstnerfarger, kosmetikk, tekstilfarging og matproduksjon. Står det E120 på etiketten, spiser du fargestoff fra kochenille. 
Jeg har kjøpt kochenille fra Maja Produkter. Lusa må knuses i morter og ligge i vann natta over før du har den i fargebadet.

Jeg tenkte at om jeg blandet gult og rødt, ville jeg få orange. Det er alltid spennende å prøve noe nytt og se hvordan det går. Jeg hadde altså kochenillen i gurkemeiesuppa, og sånn gikk det:

All hyssingen skyldes at jeg binder om hespene på 3-4 steder så de tåler at det røres i gryta uten at det blir floker. Når garnet er ferdig farget, er det bare å riste litt på hespa, så er den like fin. Etter fargingen er det skylling, vask med ullsåpe og skylling igjen, og til slutt skylling i eddik, som binder fargen. Eddiken lukter ikke godt, så hespene får henge og lufte seg en god stund etterpå.

Jeg farget etter en oppskrift i Eva Lutnæs sin bok "Plantefarging". Dette ble jo skikkelig knallrødorange - en real vitaminbombe i januarmørket. Nr 2 og 5 telt nedenfra er fra første fargebadet. Nr 1 og 4 er fra andre fargebadet. Og nr 3 og 6 er fra tredje fargebadet. Ganske logisk - det blir lysere og lysere etter hvert. 

Og dette var fargingen min i januar - jeg er superfornøyd! 

Jeg har farget litt i februar også, men foreløpig har det blitt mest brunt. Fifty shades of brunt, kan man si. Jeg er veldig glad i brunt, men det kan bli litt mye av det gode... Jaja. Nå vil jeg gjerne lære meg å farge med indigo og vaid - da får man blått. Blåfarging er avansert, jeg har ikke prøvd det enda. Lærer jeg meg det, kan jeg mikse og blande og få både blått, lilla og grønt. Da begynner det virkelig å bli magisk! 

I Erik Sundströms bok "Plantefarging med urter sopp og lav" står det om fargingens historie: Folk kunne fremstille gule, grå og brune farger selv, i noen tilfeller også orange, men for blått, rødt, grønt og svart måtte det spesielle håndverkere til. Farging var blant de tidligste håndverkene som krevde at man skulle kunne demonstrere sine kunnskaper og bli medlem av et laug - i Venezia allerede i 1234 og i Skandinavia på 1600-tallet. På 1800-tallet var det nødvendig med en utdannelse med fem år som lærling og fem år som svenn for å bli fagutlært farger. Fargerne hadde mange yrkeshemmeligheter, og skrev ofte sine personlige oppskriftsbøker i en kode som utenforstående ikke kunne forstå.

Det er mye igjen å lære, altså. Biologi, kjemi, fargelære og magi i den skjønneste forening. Veldig spennende, og veldig morsomt!

Ha en fargerik og fin dag!

Sett litt farge på hverdagen...

Farget litt mer, jeg, mens jeg først var i gang. Januar var en god fargemåned.

Når man farger med planter fra norsk natur, blir det mest brunt, gult og beige. Det finnes hederlige unntak, men det blir mye brunt, gult og beige. Det er fine farger, det, men noen ganger vil man jo ha litt mer farge! Da må man jukse og bruke "kjøpefarger". Og det var det jeg gjorde her.

Jeg hadde nettopp lest at årets interiørfarge var oker, så da ble jeg inspirert og ville farge oker. (Siden har jeg lest at årets interiørfarge er rosa, så de blir visst ikke helt enige i år, trendbransjen...). 

Men oker altså. Gurkemeie gir gult, Gurkemeie er en urt, så det er plantefarge god som noen, selv om det føles som litt juks å kjøpe farger i stedet for å plukke dem selv i naturen. Men pytt pytt. Gurkemeie er dessuten veldig sunt, og betennelseshemmende, visste du det? En meget interessant urt, med andre ord. 

Jeg brukte et glass gurkemeie-pulver til 17 kroner fra krydderhylla i butikken. Hev oppi litt kaffe også, for å få det mer mot brunt. Jeg brukte gruten fra presskanna, siden den sto strategisk plassert på kjøkkenbenken. Dette brygget kokte jeg så en times tid før jeg hadde garnet oppi.
NB: Garnet må bløtlegges før farging, og suppa må kjøles ned, så garn og fargesuppe har sånn cirka samme temperatur. Det er ull, vettu.

Jeg har farget mest på Hifas Ask, ettersom det er et garn som tåler fargingen godt. Selv om jeg bruker termometer og følger med sånn noenlunde, hender det at suppa kommer i kok, og ull skal jo helst ikke koke da. Men det skjer jo uhell - og det har gått helt fint med Ask-garnet. Hittil, i hvert fall - knock on wood.

En time i suppa på 90 grader - da ble det sånn, etter at jeg hadde fått ristet ut kaffegruten:

Vakkert, intenst gult - jeg ble kjempefornøyd! Nå sies det riktignok at gurkemeie ikke er lysekte, så jeg må nok regne med at det blekner litt med tiden, greit nok det.

Det var mye farge igjen i suppa - så resten av historien får du i morgen. Ha en fin dag!

Jeg kokte julegranen...

Dette var julegranen 2015. Det var ganske mørkt på den tida, så det var omtrent umulig å få et  fint bilde av du grønne glitrende. Men den var altså både grønt og glitrende - så lenge det varte. En fin, norsk gran. Norsk fjellgran, ifølge juletreselgeren.

Etter hvert begynte den jo å drysse litt, som juletrær gjør, så på trettendedagen var det takk og farvel og ut i kulden. Men som den observante leser kanskje ser, er det blitt litt tynt i toppen...

Jeg har nemlig lest i Eva Lutnæs sin bok, som jeg skrev om her, at man kan få fint lysegrått av granbar. Lysegrått er vanskelig å få til med plantefarger, så da var det bare å slå seg løs med hagesaksen mens man hadde råvaren i hus. Ja, jeg ventet til jula var over og julegjestene hadde reist da.

Vi koker - - - Det duftet godt av jul og skog. Fargesuppa fikk koke en time.

Så siler man suppa og har garnet oppi. Det skal trekke ved ca 90 grader en times tid. Direkte GRÅTT ble det ikke. Men det er jeg vant til - det blir aldri sånn som man tror, det er litt av moroa med plantefarging. Her ser fargen på vannet litt vissen ut, men jeg kan love deg at det var fart i suppa. Tre fargebad holdt det til, hvem skulle trodd det? 

Og sånn ble resultatet. Ikke noe lysegrått, men diverse gråbrune og en gul. Fine farger - jeg er fornøyd!

Alt garnet er Hifa Ask fra Hillesvåg. Alle hespene er 50 gram. Alt er beiset på forhånd.

Første fargebad. Fra venstre: Lys gråmelert garn, beiset med tinn - ble lys gult. De tre neste er beiset med jern, ubleket hvit, lys gråmelert og gråmelert - ble gråbrunt.

Andre og tredje fargebad - ubleket garn beiset med jern. Vanligvis blir garnet lysere for hvert bad, men her ble fargen ganske lik i alle bad. Jeg kunne sikkert fortsatt, men det var langt på natt, og farging tar sin tid. Syns dette ble en fin farge, en grei basis sammen med hvitt eller mer glorete farger. Passer fint til votter, men jeg tror kanskje jeg skal strikke en kofte av det.

Det var en måneds tid siden jeg farget garn på juletreet. Da var det så mørkt at det var vanskelig å få tatt bilder som gjenga fargene riktig. Men på badet - i morgensol - gikk det fint.

Det er sannelig mye rart man kan få ut av et gammelt juletre! 
Det blir mer farging etter hvert.

Husk give-awayen som jeg skrev om her. Bli med og vinn garn til en poncho!

Ha en finfin helg!

Ruteleik...

Noen garn tar aldri slutt. Som for eksempel det røde KoolAid-garnet fra forrige innlegg. Etter Hallingsokken strikket jeg Ruteleik. Og enda er det garn igjen...

Denne gangen var det Gro som hjalp meg med restegarnet. Hun hadde en KAL/samstrikk på Facebooksiden sin i høst, og før man visste ordet av det, hadde man enda et par KooAid-sokker!

Veldig morsomt og dekorativt mønster! Jeg blingsa litt og strikket striper på fotsålen, mens det egentlig skulle vært mønster hele veien rundt. Men pytt pytt, det går nok bra likevel.

Oppskrift: Ruteleik av Gro Andersen - gratis på Ravelry. Disse sokkene har 72 masker, som var akkurat passe i grunnen.
Garn: Det røde er Zitron Trekking som jeg farget med KoolAid for lenge siden. Det grønne er Opal. Det hvite er Fabel. Rester alt sammen.
Pinner: 2,5 mm. 

Men hvor blir det av julestemningen på bloggen her??? Den mangler helt i år. Men det blir nok jul allikevel. Ha en finfin dag!

Annichen hjelper meg med restegarnet II / Hallingsokken...

I serien "Annichen hjelper meg med restegarnet" har vi nå kommet til Hallingsokken. Det er et mønster fra en vott i Annichen Sibberns bok. "Barnevott fra Hallingdal" heter den, og mønsteret er brukt på utallige vis i strikkeplagg opp igjennom tidene. Jeg syns det er så fint - og veldig strikkevennlig, lett å huske, litt variert og med korte trådsprang. Og vips, så har man et par sokker.

I Johanna Wallins bok "Nordisk strikk" (2015), som jeg nettopp har anskaffet (anbefales! Fin bok!), kalles dette mønsteret "Liten rute". Om mønsteret skriver hun at "det er omtalt i mange bøker og beskrives da ofte som typisk norsk, dansk, svensk, estisk eller finsk. Derav kan man trekke konklusjonen at det er et gammelt mønster som har ferdets langt over mange år". 

Oppskrift: Ingen oppskrift, bare helt vanlig glattstrikkede sokker, med forsterket hæl med kilefelling, og flat tå. Mener å huske at det var sånn omtrent 64 masker her. Mønsteret/diagrammet fra Annichen Sibberns bok.
Garn: Det røde garnet farget jeg med KoolAid i 2009. Det hvite er en slant med Fabel. Det turkise er også Fabel, som jeg har fått som restegarn fra to forskjellige snille garndonorer. Det har samme fargenummer (nr 105, turkis), men innfargingene er veldig forskjellige - noe bortimot ny verdensrekord, nesten. Men pytt pytt, fint med litt variasjon!
Pinner: 2,5 mm

Fikk KoolAid-garn til overs. Fortsettelse følger...

Ha en fin dag!

PS: Hva syns dere om den nederste skriften her? Ikke det helt store utvalget i fonter/størrelser i Blogger - syns skrifttypene øverst i innlegget blir så VELDIG store, men kanskje dette her er et brukbart/lesbart alternativ?

Praktisk bruk av plantefarging...

Hva bruker man så det plantefarga garnet til? 
Strikke votter, for eksempel. Man er jo med i et Vottelaug! Jeg har farget på Hifa Ask og Rauma Finull - det er ypperlige garn til vottestrikk.

Tori hadde bursdag og fikk plantefarga garn. Mørkebrunt = marikåpe, lilla = blåbær (kaldfarget), lysegrønn = takrør, gul = reinfann, gulgrønn = prikkperikum/johannesurt. (Foto: Tori)

Av det strikket hun de fineste Bukken Bruse-votter. Fra Eventyrvotteboka, selvfølgelig. I mellomtiden hadde jeg funnet ut at blåbær ikke er så lysekte - det blir mer brunlig med tiden. Men brunlig lilla er også fint. Tori har blogget om vottene sine her. (Foto: Tori)

Selv strikker jeg Blåbærskogen - fra Eventyrvotteboka de også, så klart. Jeg er visst ikke helt ferdig enda, men sånn ser det ut foreløpig. Her er garnet farget med takrør (oliven og lysegrønn), solbær (rosa) og blåbær (lilla). Tenkte blåbærfarget garn passet fint til blåbærvotter ( - selv om blåbæra blir stadig brunere...).  Tror det blir bra, jeg!

Jeg har forresten brukt plantefarga garn som bunnfarge i disse og disse vottene, som jeg har strikket nylig. Syns det blir fint å kombinere med andre farger også.

Ha en riktig fin, ny uke! Stress ned i adventstiden!

Siste forsøk på kaldfarging...

2015 var året da jeg lærte meg å plantefarge garn. Jeg prøvde kaldfarging først, fordi det var enklest og ikke krevde noe komplisert utstyr eller kjemikalier. Jeg har fortalt om det her og her og her.

Kvist og kvas fra norsk natur ga ikke de helt store pang-fargene med kaldfargings-metoden, viste det seg, så jeg gikk over til å farge i gryte på tradisjonelt vis. Men først et siste forsøk med kald-farging - for med reinfann måtte det jo bli bra, tenkte jeg - den er jo så fargerik og gul og fin.

Så her er årets siste kald-forsøk:

Det vokste reinfann i grøftene og overalt her jeg bor, det var bare å plukke alt det hjertet måtte begjære. Skikkelig knallfin farge - full av håp.

Stappet det i et glass, sammen med garn og vann. Så var det bare å vente og håpe det beste.

Det skulle stå ute i sol og varme i et par uker eller mer. Nå var det ikke så mye sol og varme i sommer, men det kom seg etter hvert, så litt sol ble det jo på glasset. Jeg ristet litt på det i ny og ned, godsnakket litt med det og fylte på vann. Etter hvert begynte det å lukte ganske vondt, men det hører visst med til moroa. (Etter hvert har jeg dessuen lært at det finnes metoder som lukter adskillig verre enn dette - men det har jeg til gode å prøve enda).

Jeg hadde trodd at det skulle bli gult. Det ble det ikke. Det ble vel mer en slags beige, som hudfarge omtrent. Hva kan det brukes til da tro? Strikke dukker?

Noen steder hadde garnet blitt liggende litt over vann, sammen med litt kvist og kvas. Det så nesten litt råttent ut, og ble misfarget. Ikke særlig pent, og det gikk ikke av i vask.

Jaja. Setter det på kontoen for interessante erfaringer. Skulle jeg plutselig - mot formodning - få en strikkedukke-raptus, vet jeg i hvert fall hvordan man lager hudfarget garn.

Ikke alt blir like vellykket - men interessant er det! Jeg har i hvert fall lært litt om kaldfarging, og gyver nok løs på nye fargeemner neste vår. Tradisjonell farging i gryte gikk atskillig bedre, heldigvis. Det må jeg blogge mer om en annen gang.

Ha en fin og fargerik førjulshelg!

Nye favoritter...

Blånelua mi, som jeg blogget om for noen dager siden, ser ut til å bli vinterens favoritt. Den sitter så lett på hodet, uten å ødelegge sveisen, og den er akkurat passe varm.

Og nå har jeg fått meg noen nye favorittvotter også! Disse er resultatet av en hastig samstrikk på Facebook i regi av Tori. Oppskriften ble lagt ut underveis, så jeg hadde ingen aning om hvordan vottene ville bli da jeg satte i gang. Det er alltid spennende med sånne mysterie-strikk.

Dette var morsomme votter å strikke. Opplegget var nytt for meg - en slags latvisk variant tror jeg. Eller var det estisk? Fint ble det uansett. Der jeg har strikket vrangriller, skulle det egentlig vært en ny type (ny for meg, i hvert fall) latviske fletter. Men jeg fikk dem ikke pene, så det ble vrangriller i stedet hos meg. Men jeg har i hvert fall strikket flettene - minst 5 ganger, før jeg rekket dem opp, så da lærte jeg noe nytt, der også.

Jeg strikket i tykkere garn enn oppskriften, så jeg måtte strikke temmelig fast for å holde strikkefastheten. Dessuten er de jo doble (strikket med to farger) hele veien, så dette blir tette, tykke, varme votter - passer utmerket for en frossenpinn som meg, som alltid fryser på hendene. 

Som naturlig er når man strikker med mange farger og hyppige fargeskift, så blir det jo masse løse tråder å feste. Noen av trådene i begynnelsen er derfor flettet sammen til en dekorativ flette - som også er fin til å henge opp vottene i. Smart - og ca 18 tråder mindre å feste. Jeg festet forresten trådene underveis, det var jeg glad for til slutt!

Oppskrift:
Toris mysterie-/samstrikkvott - som muligens får det velklingende navnet "Pysje mæ alt".

Garn:
Hifa Ask i åtte forskjellige melerte farger - rød, terrakotta, orange, gul og rosa, pluss klargrønn, olivengrønn og blå. De er så fine, de melerte fargene til Hifa Ask, jeg er helt forelsket i dem.
Bunnfargen har jeg farget selv - med kråkefot. Samme bunnfargen som i disse vottene. Og nå er det dessverre slutt på kråkefot-lysegrågrønn-garnet - og mer blir det ikke før til neste høst. Men det var fint så lenge det varte! Perfekt bunnfarge, faktisk.

Pinner:
2,5 mm.
Flere detaljer på Ravelry her.

Her skinner sola så det det er en fest, og jeg skal farge garn. Gult i dag. 
Og deretter skal jeg være med på Adventsamstrikk hos Vottelauget - i plantefarget garn. Ha en fortsatt fin lørdag!

Mann- og konevotter...

Jeg fikk mitt førstefødte barn i 1990. Hele venninnegjengen fikk barn omtrent samtidig, til gjensidig hygge og nytte. Et av barna hadde noen utrolig søte, selbuinspirerte votter som hun hadde fått i gave - hvite med lyseblått mønster, såvidt jeg husker.

Jeg fant ikke noen oppskrift som lignet, så jeg lånte vottene og kopierte dem. Her er vottene jeg strikket dengang da - brukt av både Sønnen og Dattera sånn i 1-2-3-årsalderen omtrent. Strikket av restegarnslanter - derfor ble det en blå og en rød. Strikket i Peer Gynt, såvidt jeg husker. Jeg har tatt vare på dem i tilfelle jeg trengte et vottemønster en vakker dag.

Og en vakker dag gjorde jeg plutselig det. Den aller minste av alle Gemalens nieser fylte to år. Jeg vet ikke hva hun ønsket seg, men moren hennes ønsket henne selbuvotter. Så da kopierte jeg kopivottene. Det var et morsomt gjensyn. De ble ikke helt prikk like, men nesten. Jeg strikket etter mål, så vi får håpe de passer.

De nye vottene (de til høyre) er strikket i Hifa Ask - et veldig likandes garn, men du verden så vanskelig det er å strikke jevnt med sånt ullete ullgarn! Vottene er vasket og dampet, men enda ser de både humpete og dumpete ut. Vi får håper det jevner seg i bruk. Måtte de bli slitt sønder og sammen, ingen ting gleder en strikkers hjerte mer.

Strikker man til sånne søte, små hender, nytter det ikke med lange trådsprang som fingrene kan vikle seg fast i - så her ble det mye trådsnurr. Jeg tvinnet tråden for hver annen maske, faktisk, det var nok noe av grunnen til at de ble så ujevne.

Vottene måtte helst ikke være hvite, men ellers stod jeg fritt til å velge farger, sa moderen. Bunnfargen foran her er fra høstens plantefargereventyr. Og den er ikke hvit, bare så det er sagt.

Oppskrift: Telte meg frem på en gammel vott. Vrangborden er 36 masker, selve hånda er 44 masker.
Garn: Det grønne og røde er melert Hifa Ask, det lys grågrønne (bunnfargen) er også Hifa Ask, som jeg har plantefarget med kråkefot. Da jeg farget, syntes jeg fargen ble kjedelig - men den er jo nydelig som bunnfarge her. Mer kråkefot til neste år!
Pinner: 3 mm.

Her om dagen, da Tinka og jeg var på tur rett før snøen kom, fant jeg noen snurrige sopper - de var blå. Jeg har aldri sett blå sopp før. Blågrønn kragesopp heter den. Dessverre kan de ikke brukes til noe, hverken som mat eller til farging, men fine var de!

Ønsker deg en god dag!

It was a bright cold day in November...

Det var en klar, kald dag i november. 

Det var første dagen med rimfrost på bakken til langt ut på ettermiddagen, - - - 

- - - blå himmel, skarp luft og rare skyer.

Tinka og jeg dro ut på tur som vi pleier.

Det er høsten nå, ingen tvil om det.

Men høsten kan også være fin - på dager som denne.

Naturen er full av underlige ting der oppe i det høye - - -

- - - og fantastiske trær.

Legg aldri ut på tur uten kniv og rikelig med plastposer i sekken.
Hvem vet - det kan dukke opp en kjuke!

En kjuke? Her må det nærmere forklaring til:
Helt siden jeg eksperimenterte med kaldfarging i sommer, har jeg vært bitt av fargebasillen. Det er det reneste eventyr. En skogstur blir aldri mer det samme - overalt fins det ting som kan farges med. Alt må prøves. Jeg har lest og lært og snakket med mange dyktige og fargerike plantefargere. Det gjelder å vite hva man skal se etter, og bruke det på rette måten. Blomster og strå, bar og blader, sopp og lav - det er nok å ta av. Jeg må blogge mer om dette etter hvert.

Nå har naturen gått til hvile, nå er det høst, det er ikke så mye å sanke mer.

Men kjuker, det kan man plukke året rundt. Jeg visste ingen ting om kjuker fra før - det var bare ekle sopper som vokste på stubber og trær. Trodde jeg. Men der tok jeg feil. Kjuker er en vitenskap i seg selv - og tro det eller ei: det er så spennende! Og noen av dem kan brukes til å farge med. Noen er store, noen er små, noen vokser høyt og noen vokser lavt, noen på stubber og andre på trær. Dette tror jeg er en knivkjuke. Den er det ikke noe fart i. I gamle dager ble den brukt som kniv- og nålepute, derav navnet. Store eksemplarer ble gjerne spikret fast på veggen i verksteder for å feste kniver, syler, hoggjern og annet smått verktøy i. Så smart! Men ingen fargekjuke, altså.  

På denne klare, kalde dagen i november fikk jeg øye på en rødrandkjuke på en råtten stubbe rett bortenfor stien. Den kan farges med - den måtte jeg ha! Frem med tollekniven og hopp og sprett over kvist og kvas for å komme frem til stubben der borte.

Men hvordan visste jeg at det var en rødrandkjuke? Jo, jeg har nemlig lært at rødrandkjuken "svetter" gjennom porelaget på undersiden, eller kanskje den gråter? Uansett, den  har ofte klare, tårelignende dråper på undersiden, som her.

Ja, så tråkket jeg over noen vindfall og kvister pluss et splitter nakent juletre som noen hadde kastet fra seg i skogkanten, på vei til stubben, som sto vaklevorent på kanten av en liten skrent. Og snublet - selvfølgelig.

I fallet klamret jeg meg fast til en tynn, gammel gran som stod der - med en kjuke på, rakk jeg såvidt å se i farten. Men grana var råtten, den også, og gran og Annepålandet og tollekniv raste ned skrenten, rett i ei myr - men stubben holdt. Opp igjen - heldigvis var kniven i sliret, det er en god huskeregel! Men kjuken satt bom fast i stubben, og måtte sparkes av. Her burde jeg hatt vernesko, kjente jeg etterpå, men kjuken løsnet og fikk bli med hjem, sammen med andre kjuker, som heldigvis var litt enklere å få tak i. Det skal mye kjuke til - 20 ganger garnets vekt, leste jeg nettopp.

Så kjukejakten fortsetter med livet som innsats. Men det får bli en annen dag.

For dagene er så korte nå om høsten, og plutselig var det helt skumt i skogen. Tinka merket at jeg gikk på ank, og tuslet litt urolig tre skritt bak. Vi listet oss hjem, uten å treffe et eneste rovdyr på veien. Men de sto nok der og lurte, i buskene.

En gylden avslutning på en spennende dag i skogen. Magisk, nesten.
Håper du får en fin, ny uke!