Hippokrates og Galenos, fremstilt i et freskomaleri fra 1200-tallet i Anagni-katedralen, Italia.
Medisinens språk er samlingen av ord og uttrykk som brukes i medisinen for å beskrive anatomiske strukturer og sykdommer.
Latinsk nomenklatur (fagord) brukes fortsatt når det gjelder anatomiske strukturer, selv om mange av ordene er «latinisert» etter gresk eller arabisk opprinnelse. Andre ord kan være konstruksjoner fra nyere tid.
Et anatomisk latinsk navn begynner med et substantiv som angir hva slags organ det er snakk om (vene, arterie, muskel og så videre). Deretter følger ett eller flere adjektiv som angir organets egenskap (hva gjør det?), og – om nødvendig – karakter/utseende (lang? kort?) og beliggenhet (høyre? venstre?). Adjektivene bøyes etter substantivets kjønn. Mye av den moderne nomenklaturen skyldes innsatsen fra den østerrikske anatomen Joseph Hyrtl (1810–1894).
Siden det etter hvert oppsto mange varianter av nomenklaturen, besluttet man å standardisere medisinens språk. Ved den niende internasjonale anatomikongressen, holdt i Basel i Sveits i 1895, kom man til enighet om en navnsetting og rettskrivning som skulle gjelde for alle land, kalt Basilensia Nomina Anatomica (BNA). Denne har ved senere kongresser blitt revidert flere ganger, og i 1950 ble The International Anatomical Committee etablert for å arbeide kontinuerlig med standardisering av nomenklaturen. En viktig revisjon etter andre verdenskrig fant sted i Paris og resulterte i Parisiensia Nomina Anatomica (PNA) i 1955. Reviderte ordlister (Nomina Anatomica) har siden blitt publisert med jevne mellomrom, inntil den i 1998 ble avløst av Terminologia Anatomica med rundt 8000 navn på makroskopiske strukturer.
Dette har ført til at egennavn som før var mye brukt og ofte knyttet til anatomiske begreper, såkalte eponymer, nesten er forsvunnet. I stedet er navnene likevel i stor grad beholdt i klinikken, hvor det for eksempel er vanligere å snakke om 'Bekhterevs sykdom' (etter den russiske nevrologen og psykiateren Vladimir Bekhterev), enn 'ankyloserende spondylitt', som tilstanden offisielt heter i dag.
En egen form for nomenklatur finnes ikke sjelden i engelskspråklig faglitteratur, hvor substantivet ikke kommer først, som i «vanlig» latin, men til slutt. Eksempel: external oblique muscle (musculus obliquus externus).
Det er ikke sikkert kjent hvordan alle ord ble uttalt i det gamle Roma, selv om mye av dette har vært kjent gjennom århundrene. Trolig oppsto det dialekter i de forskjellige regioner av det romerske imperiet – dialekter som utviklet seg til å bli romanske språk som italiensk, fransk, spansk og til dels engelsk. Det er derfor ikke rart at man i dagens «medisinerlatin» også kan finne avvikende former, alt etter hvilke uttaleregler som gjelder for det enkelte land.
I prinsippet kan latinen i dag uttales slik ordene er skrevet. Likevel gjelder følgende regler:
For stavelsen 'ch-' finnes det ikke sjelden ulik 'nasjonal' uttale. Den uttales for eksempel uttales 'k-' i engelsk (og norsk) tekst, men 'kj-' i tysk tekst.
Dersom vokalene i 'ae/oe' skal uttales hver for seg, markeres det gjerne med et dobbeltpunkt (trema) over bokstaven. Eksempelvis Michaëlis' rute (uttales 'mikja-elis).
Betoningen på de enkelte latinske ordene kan noen ganger være vanskelig. Regelen er at tostavelsesord alltid har trykk på første stavelse (eksempel: v'e-na). I flerstavelsesord ligger trykket på nest siste stavelse, dersom stavelsen er 'lang' – det vil si når det følger mer enn én konsonant etter stavelsens vokal (eksempel: pa-t'el-la). Når dette ikke er tilfelle, sier man at stavelsen er 'kort'. Da kommer trykket på den tredje siste stavelsen (eksempel: cal-'ca-ne-us, ikke calcan'eus).
Mange ord har beholdt sin opprinnelige greske form, som gjerne vises i ordets endelse (gresk: -on/-os = latin: -um/-us). I slike tilfeller kan det noen ganger oppstå avvik fra reglene om stavelsens trykk.
Mange av betegnelsene som fortsatt brukes, oppsto sannsynligvis i Hellas i løpet av 400–500-tallet før vår tidsregning (fvt.). De er dels basert på folkelige uttrykk som kan ha blitt brukt i forbindelse med slakting av dyr, dels er de skapt av de første oldtidslegene som befattet seg med anatomiske studier. Noen av disse legene er Anaxagoras (omtrent 500–428 fvt.) fra Lilleasia, Empedokles (omtrent 494–434 fvt.) fra Sicilia, Diogenes fra Kreta (400-tallet fvt.), og den største av dem alle: Hippokrates (omtrent 460–377 fvt.) fra Kos.
Det fantes legeskoler allerede i oldtiden, og i mangel av illustrasjoner forsøkte man å gi organene navn etter gjenstander man kjente fra dagliglivet, når de hadde en viss likhet med vedkommende organ. Eksempelvis fikk brystkassen navn etter de greske krigernes brystpanser (thorax). Skinnebeinet så akkurat ut som en hyrdefløyte (tibia), mens det tynne leggbeinet fikk navn etter en nål eller spenne (fibula).
I det tredje århundre fvt. flyttet senteret for gresk kultur og medisin seg fra de gamle hellenske landskapene, til Alexandria i Egypt, hvor legene Erasistratos (omtrent 300–250 fvt.) og Herofilos (omtrent 335–280 fvt.) ga viktige bidrag til anatomien, med beskrivelse av blant annet øyet, hjernen, blodkarene og tolvfingertarmen – som Herofilos også ga navn til. På den tid kjente man flere sykdommer, og både diabetes, tetanus, difteri og lepra var allerede beskrevet og navngitt.
Ved begynnelsen av vår tidsregning hadde romerne erobret mye av de opprinnelige greske landområdene rundt Middelhavet. Likevel beholdt medisinen sin greske dominans, for selv om romerne var ledende innen lovgivning, krigføring og arkitektur, interesserte de seg mindre for kunst, filosofi og vitenskap – herunder medisin. De importerte i stedet greske leger og oversatte om nødvendig det som allerede var kjent fra det greske kulturområdet. På den måten kom medisinen til å få en eiendommelig blanding av latinske og greske navn, noe som fortsatt er i bruk den dag i dag.
I dag brukes gjerne den latinske betegnelsen på selve organet, men den greske betegnelsen på sykdommer som rammer organet, ofte også på den som er spesialist på behandling av sykdom i nettopp denne organgruppen. Eksempler:
Mye av den medisinske kunnskapen gikk tapt da Det vestromerske riket gikk til grunne i løpet av de første århundrene evt., selv om restene av denne ble overtatt av klostrene som etter hvert ble grunnlagt rundt om i Europa. Men i øst fikk den arabiske kulturen mer og mer innpass, og allerede på 700-tallet hadde islam erobret både de tidligere greske koloniene i Midtøsten, områdene langs Afrikas middelhavskyst, og mesteparten av Spania. Innflytelsen den fikk kom også til å påvirke medisinsk behandling og nomenklatur gjennom oversettelser av de originale greske tekstene. Allerede på 900-tallet fantes det avskrifter av alle de viktigste medisinske verkene i både Damaskus, Kairo og Bagdad.
Ikke sjelden ble de opprinnelige tekstene misforstått, siden araberne ofte gjorde egne tilføyelser og kulturrelaterte omskrivninger – ikke sjelden i poetisk form. Hovedpulsåren (aorta) kalte de for eksempel for «årenes mor», og de to hjernehinnene (dura mater og pia mater) ble også kalt «mødre», siden de omsluttet og beskyttet hjernen. Men også klostrenes munker gjorde seg skyldig i feiltolkninger av den greske nomenklaturen når de skulle oversette den til latin. For eksempel fikk korsbeinet, os sacrum («det hellige bein»), sitt navn på tross av at den greske betegnelsen hieron osteon både betyr det «store» og det «hellige» beinet. Selvsagt fant munkene det mest naturlig å velge det siste.
Det ble den flamske anatomen Andreas Vesalius (1514–1564) som omsider fikk orden på den medisinske nomenklaturen, selv om mange av de ordene som fortsatt er i bruk, er av gresk-arabisk opprinnelse. Latin var på hans tid fremdeles et internasjonalt språk, nesten som engelsk er i dag, og den nomenklaturen han anvendte i sitt epokegjørende verk De humani corporis fabrica ('Om menneskekroppens oppbygning') fra 1543, har i hovedtrekk blitt beholdt helt til vår egen tid.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.