USAs befolkning

I tiden siden koloniseringen tok til på 1600-tallet har USA hatt en sterk befolkningsvekst, som ved siden av høy naturlig tilvekst skyldes stor innvandring, særlig på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Ved nasjonens fødsel i 1776 var folketallet rundt regnet tre millioner. Ett hundre år senere var tallet cirka 46 millioner, og ved 200-årsjubileet i 1976 hadde USA 218 millioner innbyggere. I 2000 var folketallet i landets 3142 counties (fylker) anslått til cirka 281 millioner.

Tilveksten i perioden 1990–2000 var 1,1 prosent årlig, hvorav en stor del skyldes innvandring. I oktober 2006 passerte folketallet 300 millioner, og de spansk- eller portugisisktalende (hispanics) var blitt den største minoriteten med nesten 42 millioner eller cirka 14 prosent. I dag er hispanics fremdeles den største minoriteten med over 57 millioner, cirka 18 prosent. I juli 2020 passerte folketallet 330 millioner.

De amerikanske urfolkene (ofte kalt «indianere», selv kaller de seg gjerne Native Americans eller First Americans) bor hovedsakelig i særskilte reservater, de fleste vest for Mississippi, og i byene, ofte konsentrert i egne kvartaler. Ekspertene er uenige om hvor mange urfolk som levde i det som i dag er USA, da Amerika ble kjent for europeerne i 1492. Anslagene varierer fra 800 000 til flere millioner, men de fleste forskere heller mot tall av størrelsesorden én million.

I forbindelse med europeernes kolonisering av landet ble befolkningen sterkt redusert på grunn av krig, utnyttelse og sykdommer europeerne brakte med seg, og nådde et lavpunkt ved slutten av 1800-tallet. I 1900 var antallet 237 000, i 1970 793 000, i 1980 cirka 1,4 millioner og i 1990 nesten to millioner. Ved folketellingen i 2000 kunne en angi tilhørighet til flere «raser» (ved folketellingen angir folk selv etnisk tilhørighet), noe som kompliserer sammenligningene med tidligere målinger. Cirka 2,5 millioner anså seg å være «rene» indianere eller inuitter, mens over 4,1 millioner (1,5 prosent av USAs befolkning) oppga indiansk eller inuittisk herkomst kombinert med annen bakgrunn.

Den sterke økningen i årene 1960–1990 skyldes i stor grad bevisstgjøring og stolthet over avstamning blant urbefolkningen samt muligheten for å nyte godt av erstatningsbeløp for tapt land som en del stammer er blitt tilstått, snarere enn høye fødselstall. Ved folketellingen i 2010 var det over 2,9 millioner som oppga ren indiansk eller inuittisk herkomst, og antallet med kombinert bakgrunn var vokst til over 5,2 millioner (1,7 prosent av USAs befolkning.)

• Les mer om den amerikanske urbefolkningen.

I 2000 var cirka 35 millioner amerikanere over 65 år. Dette var en økning på tolv prosent siden 1990. Men for første gang vokste denne gruppen saktere enn den totale befolkningen, som økte med 13,2 prosent i samme periode. I 2000 utgjorde gruppen 65–74 år cirka 53 prosent av eldregenerasjonen (65+), gruppen 75–84 år representerte cirka 35 prosent mens cirka 12 prosent var over 85 år. Gruppen over 85 år representerte imidlertid den sterkeste veksten med hele 38 prosent. Til sammenligning økte gruppen 65–74 år med bare to prosent (antallet i gruppen 65–69 år viste faktisk en nedgang på seks prosent), noe som skyldtes de lave fødselstallene i 1920- og 1930-årene. Kvinnedominansen var stor i alle gruppene over 65 år, totalt 20,6 millioner kvinner mot 14,4 millioner menn, og gapet var økende med alder. Den relative andelen eldre i befolkningen var størst i sør- og veststatene.

I 2018 var 16 prosent av befolkningen over 65 år. Antallet over 65 år forventes å dobles i de kommende tiårene, fra 49 millioner i dag til 95 millioner i 2060, da denne gruppen forventes å utgjøre nesten en fjerdedel av befolkningen (US Census, 2018).

Den første egentlige koloniseringen med varig bosetting fant sted i 1607 med grunnleggelsen av Jamestown i Virginia. Senere ble New England kolonisert (fra 1620), og mellom disse områdene bosatte blant andre nederlendere og svensker seg (New York og Delaware). På slutten av 1600-tallet var imidlertid hele østkysten fra Georgia til og med New England på britiske hender. På 1700-tallet fortsatte innvandringen, og folketallet økte fra rundt 210 000 i 1690 til 1,6 millioner i 1760 i det engelske Amerika. I denne tiden kom andre nasjonaliteter med i innvandringen, først og fremst skotter, irer og tyskere. På begynnelsen av 1700-tallet startet for alvor transporten av afrikanske slaver til USA, nesten utelukkende til Sørstatene. I 1750 hadde South Carolina dobbelt så mange svarte som hvite innbyggere.

Gjennom 1700-tallet var bosettingen begrenset til kystsletten. Appalachene utgjorde en barriere for koloniseringen vestover. Den franske bosettingen i Québec (grunnlagt i 1608) og det spanske herredømmet over Florida begrenset også bosettingens utbredelse henholdsvis nord- og sørover.

Den virkelig store innvandringsstrømmen kom først utpå 1800-tallet, etter napoleonskrigene. Mens man i perioden 1783–1820 hadde en gjennomsnittlig årlig innvandring på noe under 7000, økte den til cirka 260 000 årlig i 1850-årene og 880 000 årlig i perioden 1901–1910. I enkelte år først på 1900-tallet oversteg innvandringen én million.

Ikke bare innvandrertallet, men også innvandrerbefolkningens etniske sammensetning gjennomgikk store endringer frem mot første verdenskrig. I 1871–1880 kom 92 prosent av immigrantene fra Nord-, Vest- og Mellom-Europa, hovedsakelig Storbritannia, Irland, Tyskland og de nordiske landene. I perioden 1891–1900 kom 52 prosent av de europeiske immigrantene fra Sør- og Øst-Europa (i perioden 1901–1920 77 prosent). Samtidig med denne forskyvningen mot Øst- og Sør-Europa økte tallet på immigranter fra Asia, først med Kina som viktigste land (fra 1850-årene), senere fra Japan, Korea og Filippinene.

De første immigrantene slo seg hovedsakelig ned som jordbrukere. Innvandringen utover på 1800-tallet kom fra et Europa som for en vesentlig del var et agrarsamfunn. Dette skapte i USA en sterk etterspørsel etter jordarealer, og innvandringen kom således til å bli en avgjørende faktor for koloniseringen vestover. Koloniseringen vest for Appalachene startet for alvor like etter at delstatene ble uavhengige, men først mot slutten av 1800-tallet kan man si at det «ledige» jordbruksarealet i USA stort sett var tatt i bruk. Innvandringsstrømmen ble på denne måten etter hvert kanalisert til byene. Således fikk man et vesentlig innslag av sør- og østeuropeere samt asiater i byene, mens landsbygda helt ble dominert av folk av nord- og vesteuropeisk herkomst.

Den sterke immigrasjonen førte naturlig nok med seg en rekke problemer, og den skapte en god del misnøye som ga seg uttrykk i ganske sterke anti-immigrasjonsbølger særlig i 1890-årene og under og etter første verdenskrig. Disse stemningene var delvis et produkt av økt konkurranse på arbeidsmarkedet og på boligfronten, men også i noen grad betinget av fremmedfrykt og rasisme. En serie restriksjoner som ble innført i perioden 1882–1929 førte da også til at mindre «ønskverdige» enkeltpersoner (mentalt syke, prostituerte og folk som kunne bli en byrde for det offentlige) og hele folkegrupper, orientalere og sør- og østeuropeere, ble holdt ute eller sluppet inn i mindre antall enn før.

Den første gruppen som ble stengt ute, var kineserne ved Chinese Exclusion Act av 1882. I 1907 ble japanerne så godt som utestengt ved Gentlemen's Agreement mellom USA og Japan. Analfabeter ble nektet adgang gjennom Literacy Act i 1917, og i 1921 ble det innført et kvotesystem. Loven av 1921 satte et «tak» på innvandringen fra hvert enkelt land beregnet på basis av antallet fra vedkommendes nasjonalitetsgruppe i året 1910 (tre prosent). I 1924 ble taket senket til to prosent, samtidig som basisåret ble ført tilbake til 1890, og alle grupper orientalere ble ekskludert. Dette førte til en ytterligere begrensning i innvandringen fra Sør- og Øst-Europa, ettersom hovedstrømmen derfra antok store dimensjoner først etter 1890. Basisåret ble deretter endret til 1920 i loven som trådte i kraft i 1929.

Frem til 1965 ble det bare foretatt mindre endringer i immigrasjonslovene, vesentlig særordninger for flyktninger etter andre verdenskrig og fra kommuniststater i Europa. Loven av 1965 erstattet kvotesystemet basert på nasjonalitet med kvotesystemer for henholdsvis den østlige halvkule (med et tak på 20 000 fra et enkelt land) og den vestlige halvkule. I 1978 ble dette endret til et felles tak på 290 000 med et maksimum på 20 000 fra et enkelt land. To år senere ble den årlige kvoten senket noe, samtidig som Refugee Act skilte ut flyktninger fra vanlig immigrasjon.

Det var særlig den ulovlige innvandringen fra Mexico som lå bak Immigration Reform and Control Act, som ble endelig vedtatt i 1986. De som kunne bevise at de hadde vært i landet før 1. januar 1982, fikk oppholdstillatelse. Med Immigration Act av 1990 ble en selektiv innvandringspolitikk igjen innført, idet en satte opp en egen kvote (140 000) med såkalte «økonomiske visa» for folk med særlig etterspurt kompetanse og for personer som kunne skaffe til veie arbeidsplasser. Likeledes fastsatte loven en spesiell kvote for nasjonaliteter som var blitt spesielt skadelidende på grunn av 1965-loven (for eksempel irer). Loven innførte også et bevegelig tak på immigrasjon for de neste årene og innebar også et amnesti for «udokumenterte» slektninger til immigranter som var blitt legalisert ved 1986-loven (i hovedsak meksikanere).

Kongressen har lenge arbeidet med ytterligere lovgivning som skal begrense og kontrollere innvandringen, særlig fra Mexico, og som samtidig tar sikte på å legalisere en del av de anslagsvis 11–12 millioner illegale innvandrere som i dag befinner seg i landet. President George W. Bush la i 2006 frem flere forslag som innebar arbeidskontrakter, amnestiordninger og lignende, men forslagene møtte sterk motstand i Kongressen. Følgelig ble de lagt til side til etter kongressvalgene i november 2006. Kongressen vedtok likevel å bygge et gjerde på 1126 kilometer langs grensen mot Mexico, som presidenten sanksjonerte. Donald Trump har også, uten å lykkes, insistert på at Kongressen skal bevilge store midler til en mur langs grensen mot Mexico. I valgkampen lovet han at Mexico skulle betale for denne.

I tidsrommet 1820–1992 innvandret cirka 60 millioner mennesker til USA. Fra masseimmigrasjonen startet og frem til i dag har innvandringens karakter forandret seg i samsvar med blant annet innføringen av nye lover, med endringer i økonomiske forhold både i avsender- og mottagerland og med de fremskrittene som er gjort med kommunikasjonsmidler.

USAs utenlandskfødte befolkning forventes å stige fra 44 millioner mennesker i dag til 69 millioner i 2060, altså fra 14 til 17 prosent av befolkningen. Den forrige historiske toppen var i 1890, da nesten 15 prosent av befolkningen var født utenlands (US Census, 2018).

Den norskættede befolkningen bor særlig i det øvre Midtvesten (Iowa, Wisconsin, Minnesota, South Dakota, North Dakota) og i veststatene Montana og Washington, samt Texas og New York. Med unntak av New York har den norske bosettingen stort sett vært på landsbygda. Av etnisk konsentrasjon ellers kan nevnes det store innslaget av meksikanere i sørvest, italienere og irer på nordøstkysten, tyskere i et bredt belte fra Pennsylvania og gjennom Midtvesten og kanadiere i nord, særlig på New England-kysten, og i Mississippideltaet (cajuns = acadians). Inntil de siste tiårene har det vært lite innvandring til Sørstatene.

Den etniske sammensetningen av befolkningen viser også store regionale forskjeller. Før borgerkrigen (1861–1865) bodde de fleste svarte i Sørstatene. Etter avskaffelsen av slaveriet begynte en veritabel strøm av svarte til nordstatene særlig til byene i øst. I dag utgjør svarte en uforholdsmessig stor andel av befolkningen i de fattige indre bydelene, skjønt stadig flere har flyttet ut til velstående forsteder. I en særstilling står District of Columbia (Washington), der befolkningen er overveiende ikke-hvit og de svarte utgjør omtrent to tredjedeler. I 1790 utgjorde de svarte cirka 19,3 prosent av befolkningen i USA, i 1930 cirka 9,7 prosent og i 2000 cirka 12,3 prosent eller 34,6 millioner. Hispanics utgjorde i 2000 35,3 millioner (12,5 prosent) og har gått forbi afroamerikanerne i antall. Hispanics utgjør imidlertid ingen «rasemessig» minoritet, men en språkbasert kategori.

Ellers utgjør kubanere og puertoricanere en viktig del av hispanics, henholdsvis i Miami (Dade County) og New York City. Puertoricanerne er amerikanske statsborgere, ettersom øyene er amerikansk føderalt territorium. I flere byer har det vært gnisninger mellom forskjellige etniske grupperinger, ofte som resultat av interessekonflikter (for eksempel på jobb- og boligmarkedet mellom svarte og spansktalende) eller etniske roller (for eksempel koreanske kjøpmenn i svarte boligstrøk i Los Angeles).

Innvandringen fra Asia, i hovedsak filippinere, japanere, kinesere, koreanere og vietnamesere, og fra stillehavsøyene har vært stor de siste tiårene. Disse har for det meste slått seg ned på vestkysten og utgjorde i 2000 cirka 4,2 prosent av befolkningen. Den store innvandringen av hispanics, hovedsakelig fra Mexico, har medført at disse nå er den største minoritetsgruppen.

Den ikke-spanske hvite befolkningen forventes å krympe over de kommende tiårene, fra 199 millioner i 2020 til 179 millioner i 2060 – selv om befolkningen totalt sett fortsetter å vokse. Tilbakegangen er drevet av fallende fødselsrater og økende antall dødsfall over tid etter som den ikke-spanske hvite befolkningen eldes. Til sammenligning forventes den hvite befolkningen, uavhengig av spansk opprinnelse, å vokse fra 253 millioner til 275 millioner i samme periode (US Census, 2018).

Helt fra før USA ble en egen nasjon har tyngdepunktet i befolkningen stadig flyttet seg vestover. Fra 1790 til 1990 flyttet befolkningstyngdepunktet seg fra Baltimore ved Chesapeake Bay til Steelville i Missouri. Ved folketellingen i 1980 hadde det for første gang flyttet seg vestenfor Mississippielven. Fra tiden omkring første verdenskrig og frem til slutten av andre verdenskrig foregikk det en markant folkeflytting fra landsbygda til byene. I 1920 fordelte befolkningen seg omtrent likt på by og land. Etter andre verdenskrig begynte en ny trend, utflyttingen fra byene til forstedene, som pågikk med full styrke til begynnelsen av 1970-årene. Fra slutten av 1950-årene begynte også en merkbar regional folkeforskyvning, fra nordøststatene og Midtvesten til Sørstatene, «Solbeltet», de to sørligste rekkene av delstater. Denne trenden fortsatte inn i 1980-årene, da den ble bremset og i noen grad reversert av et økonomisk tilbakeslag.

I tiåret 1981–1990 økte folketallet i veststatene med 22,3 prosent og i Sørstatene med 13,4 prosent, sammenlignet med det nasjonale gjennomsnittet på 9,8 prosent. En klar trend i tiåret 1981–1990 var en «kontinental fortynning», en generell forflytting fra innlandet mot kysten både i nord og sør. Hovedkonklusjonen på utviklingen 1960–1993 er imidlertid at sør- og veststatene økte sin andel av befolkningen, fra 46,3 prosent (30,7 prosent og 15,6 prosent) til 56,4 prosent (34,7 prosent og 21,7 prosent).

I tiåret 1991–2000 økte folketallet med hele 32,7 millioner. (13,2 prosent) nasjonalt, den største økningen i rene tall på ett tiår i USAs historie (relativt økte folketallet mest i 1950-årene med 18,4 prosent). Veststatene vokste raskest med 19,7 prosent og Sørstatene med 17,3 prosent, mens i Midtvesten økte befolkningen med moderate 7,9 prosent og i nørdøststatene med kun 5,5 prosent. Nevada vokste raskest med hele 66 prosent, mens Nord-Dakotas vekst var 0,5 prosent. I sør økte folketallet i Georgia mest, med 26 prosent, mens nasjonens hovedstad, Washington, D.C., avga hele 5,7 prosent. I Midtvesten økte Minnesota mest for tredje tiår på rad med 12 prosent. De fire regionene har nå henholdsvis 63,2, 100,2, 64,4 og 53,6 millioner innbyggere. I beltet langs grensen til Mexico var veksten 21 prosent, mens den langs den kanadiske grensen bare var 0,8 prosent. I tiårene 1950–2000 økte Sørstatene sin andel av befolkningen fra 31 til 36 prosent og veststatene fra 13 til 22 prosent, mens Midtvesten tapte sin andel fra 29 til 23 prosent og nordøststatene fra 26 til 19 prosent.

Fra 2000 til 2010 var økningen i folketallet i prosent den laveste på ett tiår siden 1930-årene og omtrent på samme nivå som i perioden 1980–1990. Økningen for hele landet var cirka 27,3 millioner (9,7 prosent), og befolkningen var på cirka 308,7 millioner i 2010. Gjennomsnittet skjuler store regionale forskjeller: Sørstatene økte med 14,2 prosent og veststatene med 13,8 prosent, mens Midtvesten hadde en økning på 3,9 prosent og nordøststatene økte med 3,2 prosent. Sørstatene hadde i 2010 cirka 114,6 millioner innbyggere. Veststatene hadde cirka 71,9 millioner og passerte for første gang Midtvesten, som hadde cirka 66,9 millioner innbyggere. I nordøststatene bodde det cirka 55,3 millioner innbyggere i 2010. Sørstatene og veststatene hadde til sammen 84,4 prosent av USAs totale befolkningsøkning i perioden.

Nevada var delstaten som vokste raskest i tiåret 2000–2010 (35,1 prosent), fulgt av Arizona (24,6 prosent) og Utah med 23,8 prosent. Texas hadde den største nominelle økningen med cirka 4,3 millioner innbyggere, California fulgte nærmest med 3,4 millioner og Florida med 2,8 millioner. Den eneste delstaten med nedgang i folketallet mellom 2000 og 2010 var Michigan, som hadde en reduksjon på cirka 55 000 innbyggere (0,6 prosent).

Som et resultat av den store mobiliteten har det vokst frem betydelige befolkningskonsentrasjoner (konurbasjoner) flere steder i landet. Den største, som gjerne går under navnet Megalopolis, strekker seg mot nord og sør fra New York City. Et annet tyngdepunkt er området omkring Chicago og et tredje er Los Angeles-regionen. Fremtidsforskere snakker om tre «megalopoler»: «Boshwash» (Boston–Washington, D.C.), «Chipitts» (Chicago–Pittsburgh) og «Sansan» (San Francisco–San Diego).

Som andre industriland har USA hatt en sterk vekst i den andelen av befolkningen som bor i eller omkring byer. Omkring 1920 bodde halvparten i byer. I 1990 bodde 75,2 prosent av befolkningen i urbane strøk (tettsteder med minst 2500 innbyggere), mens tallet i 2016 var 84 prosent. I 2016 var det 382 storbyregioner (Metropolitan Statistical Areas, forkortet MSA, områder med over 50 000 innbyggere). Av disse hadde 53 over én million innbyggere og omfattet cirka 55 prosent av befolkningen. I 2016 bodde cirka 25 prosent i storbyregioner med minst fem millioner. New York er den største storbyregionen med 20 320 876 innbyggere (US Census, 2017).

Kilde: US Census, 2017

Ved folketellingen i 2010 delte US Census befolkningen inn etter «race» (rase) og «ethnicity» (etnisitet). Begrepet hispanic/latino refererer til befolkning med opprinnelse i Spania eller Latin-Amerika, den raskest voksende folkegruppen i USA.

Tallene i tabellene nedenfor refererer til US Census sine estimerte tall per 1. januar 2015.

Kilde: US Census, 2017.

• Religion
• Språk
• USAs historie
• Nord-Amerikas historie
• Den amerikanske urbefolkningen

• US Census: U.S. and World Population Clock
• US Census: Top 10 Most Populous Metropolitan Areas: 2017