Så me gjekk oss ein tur og kom heim med ny leikematte, litt klede frå ein tilgodelapp som låg og brann i lommeboka, ein fruktnettsmokk (høh?), og ei pute. Petter vert sjeldan overbegeistra når eg kjem heim med nye puter, men denne gongen bytta eg den ut mot TO andre i stova. Altså ei mindre pute for Petter å kaste veggimellom.
Då eg hadde traska gjennom fleire butikkar, og Ella hadde lugge tilsynelatande roleg i vogna si og berre kikka, oppdaga eg at Sophie var borte. Denne fantastiske leika som visst nok alle franske born har, og som ikkje har vore forandra sidan den var ny i 1963. Den er altså Ella sin favoritt også. Men ho var ikkje meir glad i den at ho kasta den ut av vogna eit ubevokta augneblink. Borte var den. Ikkje visste mor kva tid den var kasta ut, så då var det berre å byrja giraffjakta. Heldigvis var den ikkje i fyrste butikken me hadde besøkt, men nest siste. Puh! Snille Nilledama hadde putta den i skuffa si.
Bilete henta frå www.lesbebesdesabine.fr
Mormor Gunn spurde her ein dag om eg var i gong med syinga, men det er eg altså ikkje. Strikkinga kom litt i vegen. Det siste er ei lue til Ella. Det er IKKJE ei supporterlue for The Red Devils (Man. United, ja) som pappa Petter og farfar Dagfinn heiar så hemningslaust på, men den heiter likevel djevellue. Eller Hjallislue. Eller hjelmlue.
Kjær lue har mange namn.
Denne skal matche den raude jakka eg kjøpte på Polarn O. Pyret. Eg har strikka den litt stor for at Ella sitt allereie store, smarte hovud, kan få utfalde seg endå meir gjennom vinteren og likevel forbli varmt.