Solgunn sitt

Jeg blir bare mer og mer fornøyd med Paul Auster. Ja, jeg har jo ikke lest så mye av hans forfatterskap, Sunset Park er den andre boka, og jeg er like fornøyd med denne som jeg var med Usynlig. Boka har mange fortellerstemmer, men handlingen kretser rundt 28 år gamle Miles Heller. Han vokste opp med far, stemor og en storebror, en storebror han mer eller mindre drepte. Det kommer an på hvordan man ser på det, og tankene rundt dødsfallet martrer Miles så mye at han rømmer. I syv er er han borte fra New York, og bare vennen Bing vet hvor han er. Så får Miles en kjærest, en ung kjærest, hun er under den seksuelle lavalder, og for å unngå fengsel reiser han tilbake til New York, Brooklyn og flytter inn i et okkupert hus sammen med Bing og to kvinner Bing kjenner. En film går igjen, den nevnes og diskuteres i ulike sammenhenger mellom de forskjellige karakterene - og filmen er De beste årene i vårt liv fra 1946. Det er en lavmælt tone i boka, den er ganske trist, men fin. Duc Mai...

Nå hører jeg en lydbok; Sunset Park av Paul Auster. Jeg liker boka, og koser meg med den, men når jeg spiser (alene), liker jeg å lese i aviser, men i natt bestemte jeg meg for å ta en av de mange uleste Flammesinglene jeg har liggende i en stor gul bøtte i en krok i stua. Og du må tro meg når jeg sier at jeg bare helt på slump tok ut en bok, jeg så ikke tittel eller forfatter før jeg satt med singelen foran pastaskåla. Tittelen på singelen var; Jeg har aldri vært i Brooklyn, eller kanskje. Boka er skrevet av Ola Innset. Så startet jeg å lese, og satte nesten maten i halsen, for på side tre kommer denne setningen: "Det er høst i Brooklyn, og bladene har fått sterke gule og røde farger som står fint til de viktorianske murhusene i Park Slope." Da skvatt jeg gitt, for den siste setningen jeg hørte før jeg skrudde på pause på lydboka var: "....at de ikke var alt for fjerne naboer i Park Slope." Og så leste jeg litt lenger ned, og der er Paul Aster nevnt, og ...